| Opprinnelse Irsk rød og hvit setter stammer fra Irland og er i likhet med Irsk setter en stående fuglehund av settertype. Irsk rød og hvit setter er den minst kjente av setterne, men rasen er den eldste av de to irske settertypene. Den er også den opprinnelige fuglehunden. Den er altså opphavet til alle fuglehunder i dag. Man antar at rasen oppsto mot slutten av 1600 tallet. De røde og hvite ble tidligere betraktet som de beste jakthundene og dessuten syntes de bedre på avstand i det rødbrune gresset om høsten. Den helrøde irske setteren som har sitt utspring i selektiv avl fra rød/hvite overtok etter hvert i popularitet med stor suksess i utstillingsringen, mens den rød/hvite kun ble brukt som jakthunder av lokale bønder og gårdeiere i Irland. Den røde setteren ble så populær at den røde og hvite holdt på å dø ut mot slutten av 1800-åra. I 1882 ble raseklubb for Irsk setter dannet der kun helrøde settere var velkommen. Men trofaste og engasjerte jegere fant rester av den rød hvite setteren på den irske landsbygden og tok vare på dem på grunn av sine gode jaktegenskaper. Under begge verdenskrigene holdt rasen på å dø helt ut på nytt , men på 1950 tallet lykkes det noen ildsjeler å redde de hundene som var igjen og blåste nytt liv i avlsarbeidet. I 1981 ble raseklubben for irsk rød og hvit dannet i Irland. Rasen må imidlertid fremdeles regnes som svært sjelden i store deler av verden.  Irsk rød hvit setter fra år 1800
Irsk rød og hvit setter ligner de andre setterne av type, men den var trolig opprinnelig noe mindre enn de engelske. I dag er de omtrent like i størrelse. Dette er en middels stor, langhåret og harmonisk bygget fuglehund. Den har god reisning og virker edel, og gir inntrykk av evne til stor fart og utholdenhet. Den rødhvite setteren har kraft og styrke uten å virke stor og klumpete, og er en energisk, utholdene og øm jakthund som beveger seg livlig og intensivt. Irsk rød og hvit setter skiller seg fra andre settere gjennom å være hvit med røde tegninger. Pelsen er lang og glatt. Kort og fin på hodet og framsiden av beina, middels lang ellers på kroppen, og lang og fin på baksiden av beina. Undersiden av halen og buken skal ha såkalt fanepels (lang). Foran i brystet er også pelsen noe lengre enn ellers og silkeaktig. |
